Noen morgener blir verden visket bort før dagen starter. Tåken legger seg over alt.
Til tross for at Tequisquiapan ligger i et landskap dominert av en halvørken, begynner enkelte dager slik. Stille. Først forsvinner avstanden, så detaljene. Trær blir til skygger og husene bleke konturer. Veien ser ikke lenger ut til å føre noe sted. Usikkerhet har alltid gjort meg glad.
I svart-hvitt føles scenen mindre som et fotografi og mer som et minne som sliter med å være virkelig. Det føles mer tidløst.
Det som står igjen er former, antydninger og ro.
Sypressene står som markører i tåken, mørke og vertikale mot en verden som blir stadig hvitere. En syklist virker usikker på om tåken er å foretrekke fremfor synlighet. Ingenting dramatisk skjer. Stillheten er nok.
Det finnes noe behagelig ved tåke. Den trenger seg ikke på, men lar hjernen fokusere på det som er viktig.
For en kort stund føles veien som ukjent og ny.
Bildet er publisert i “Black and White” galleriet
Leave a Reply