Jeg sto og så på quivertrærne i den kjølige skummringen. Juli er vinter i Namibia, og kulden kom krypende. Det var underlig stille på en god måte.
Giant’s Playground er et treffende navn. Landskapet er fullt av enorme dolerittblokker som ser ut til å være stablet opp av en gigant med god tid og en underlig sans for orden. Det var vanskelig å ikke føle seg som en fremmed der. Steinblokkene ga stedet navn, men det er quivertrærne som ga stedet mening for meg
Av en eller annen grunn fikk opplevelsen meg til å tenke på Last Chance to See. De uventede møtene, de merkelige stedene og de absurde realitetene. En påminnelse om hvor lite av verden som egentlig følger våre forestillinger.
De mest uvanlige opplevelsene finnes sjelden langt unna. De finnes der vi velger å stoppe opp, følge nysgjerrigheten og gripe muligheten når den dukker opp.
Bildet er publisert i “Black and White” galleriet