Entreprenørskap i Norge

Entreprenørskap burde være en viktig motor for nyskaping og vekst i Norge – men mange gründere opplever at systemet ikke alltid jobber med dem, men mot dem.

For det første sliter mange med høye skatter og avgifter, spesielt formuesskatt på papirverdier som ikke er realiserte. Det gjør det risikabelt å eie og bygge eget selskap. Samfunnet har en tendens til å avvise bekymringer om skatter og avgifter på et generelt nivå som knyttes til skattelegging av inntekt og formue. Skattepolitikken er nok ikke nyansert nok og kommer til kort for å oppmuntre nyskapning.

I tillegg er risikoviljen i det norske finansmiljøet lav, og tilgang på risikokapital – spesielt i tidlig fase – er ofte begrenset. Kulturen for trygghet er også et hinder. Med et sterkt velferdssystem og høyt lønnsnivå er det vanskelig å forlate faste rammer for å satse alt på en idé. Samtidig opplever mange gründere at det er mye byråkrati og kompliserte regelverk som sinker fremdriften.

Innovasjon Norge er påtenkt en viktig rolle for å støtte nyskapning, og noen har lykkes med hjelp derfra. Offisielt sier Innovasjon Norge at de støtter nyskaping og omstilling. Men i praksis er det sjelden de gir støtte til ideer som radikalt utfordrer eller undergraver etablerte næringer og strukturer.

Ettersom Innovasjon Norge er statlig finansiert, må de forholde seg til politiske føringer. Derfor prioriteres ofte bransjer som allerede er viktige for norsk økonomi, som olje, havbruk og landbruk. Ideer som truer disse, som for eksempel plantebasert matproduksjon eller digitale plattformer som kutter mellomledd, får sjelden støtte.

Et særlig problem er en for snever forståelse av hva innovasjon er. Innovasjon kobles ofte til høyteknologi, eksport og patenterbare produkter. Dermed faller gründere som jobber med tjenesteinnovasjon, sosialt entreprenørskap eller lokale løsninger utenfor. Innovasjon vurderes ofte ut fra verdier som nyhet og skalerbarhet, men ikke ut fra brukernytte eller samfunnsverdi.

Samtidig preges systemet av lav risikoappetitt. Jo mer disruptiv og uforutsigbar en idé er, desto vanskeligere er det å få den gjennom et byråkratisk vurderingsapparat som belønner dokumentert potensial og «akseptert» innovasjon.

Resultatet er at forbedringer av det eksisterende ofte premieres fremfor ideer som kan føre til ekte systemendring. Gründere som utfordrer status quo må derfor ofte søke støtte utenfor de statlige ordningene.

Støtteordninger fra Innovasjon Norge kan også utgjøre en risiko for at støtte skaper kunstige forretningsmodeller som ikke er bærekraftige uten offentlig hjelp. Det kan knyttes tilbake til behov for sikkerhet, motstand mot endringer og manglende toleranse for risiko. Dette er kanskje en god beskrivelse av hvilke begrensninger og utfordringer Norge har.

Det finnes dyktige folk og spennende ideer i Norge, men systemet rundt entreprenørskap ikke sterkt nok til å oppmuntre en utvikling av nye ideer. For å få til det så må samfunnet bli mer risikovillig, åpent og fleksibelt. Forståelse og aksept av at entreprenørskap også kan være en utfordring og trussel til eksisterende næringer og sosiale strukturer må tolereres hvis samfunnet skal nyte godt av entrepreneurskap. Hvis ikke kan det fort lede til at den kapasiteten knebles eller flytter ut av landet.